Det er i tråd med 8. mars at sirkuset rundt likestillingen begynner igjen. Det er like morsomt hvert år, med tanke på de stadige hodeløse argumentene for og imot kvotering meg her og lønn meg der. Det finnes liksom ingen mellomting. Ingen fornuftige løsninger. Også har du media som bidrar i stor grad til å belyse emnet slik at hele greia fremstår som uintelligent og ganske farseaktig. Hvorfor kan man ikke ta tak i dette her på en ordentlig måte?

Jeg sitter ikke med noen fasit på dette emnet, men jeg mener personer som uttaler seg om emnet kanskje bør tenke seg litt om før de snakker. Man skulle tro at så fremtredende personer, kanskje hadde vært igjennom et media/tale og debatt teknikk kurs. Det skal ikke mer enn grunnleggende kursing til for å forstå at skal man oppnå ønsket resultat, bør man vektlegge sine ord omhyggelig, ellers vil det aldri komme noe klokt ut av diskusjonen.

Jeg er ikke særlig begeistret for feminister, men jeg synes at kvinner bør stå på sine krav. Det er svært viktig for deres egen selvfølelse. for meg er feminister sytekopper med en noe ekstrem ideolgisk holdning. Ideologi og fornuft hører ikke sammen. De legger ut i det vide og brede om hvorvidt kvinnen blir dårlig behandlet og får dårlig betalt for den samme jobben som menn. Kvinnelige ultrafeminister liker også å se bort i fra at de faktisk er kvinner, og har en annen fysisk forutsetning enn menn. Det er f. eks. naturlig for kvinner å få barn. Hadde det vært opp til disse feministene, hadde kvinner til sluttnedprioritert å få barn, og alle kan jo tenke seg utfallet av det, for å kunne jobbe mer, tjene mer, slippe å være hjemme under svangerskap og amming.

La meg ta for meg det med at kvinner får dårligere betalt enn menn for den samme jobben, kontra det med å kjønnskvotere inn kvinner for å øke mangfoldet og kjønnsvariasjonen i forskjellige yrker, styrer etc. Kvinner har lovfestet rett til å tjene det samme som menn, for samme utførte jobb. Det er greit nok. Likevel er det mange som klager over at de ikke får tilstrekkelig med betalt i forhold til deres mannlige kolleger. Derfor ønsker politikere og feminister å satse på kjønnskvotering for at alt skal bli likt. Jenter skal presses inn i mannlige yrker og vice versa. De skal få kjønnsfordeler her og kjønnsfordeler der, og det skaper etter min mening ingen god likestilling. Jeg mener i aller høyeste grad at hvis dagens rettigheter for kvinner ikke er gode nok, eller fungerer for dårlig i arbeidslivet, så må det opprettes et kontrollorgan som følger det opp. Dette må være en riktig vei å gå, i stedet for å tvinge bedrifter til å ha gitte andeler av begge kjønn og som ikke nødvendigvis er hensiktsmessig for bedriftens utvikling.

Som avrunding av mitt innlegg vil jeg føye til at samfunnet alltid vil være skjevt fordelt. Uansett kjønn eller stilling, uansett legning eller status. Livet er blodig urettferdig og vi som bor her i Norge har lagt til oss den uvanen at vi ikke alltid klarer å innse det. Vi ligger tross alt milevis foran andre land, med tanke på nettopp likestilling. Så ta mitt uvitende råd (fordi jeg også har gått i fella med å mene noe om dette), og lag mindre hysteri av dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er et uklart grenseland som skal skille mellom fornuftighet og galskap nå om dagen. Et grenseland skapt av media, det verktøyet som skal bidra til balanse i samfunnet. Et verktøy som med all sin iver kaster seg over den minste sak og fremstiller den brutalt og ærlig. Journalistene liker å tro det. Journalistene i tabloidavisene, i tabloid-tv. Det finnes ingen grenser for hvordan man kan fremstille en sak, man kan formidle den slik man vil. Uten tvil. Ytringsfriheten – Norges, eller medias, siste moteord – er urokkelig her til lands.

            Mange saker i dagens medier bærer preg av moderne former for heksejakt. UDI-skandalen er et eksempel, saken om de spillegale er et annet. Heksejakter mot noe utydelig, uspesifisert, skapt av medienes kjedsomhet. Og det er mange eksempler. Eksempler på feil fremgangsmåter for å fremme en sak mest mulig rettferdig for alle parter. Når man først blåser opp en sak som tilsynelatende er av skandaløst omfang, så skal man krydres med alt mulig ekstramateriale. Det er ikke nok å formidle et treffende hovedbudskap og si seg fornøyd med det. Man tar liksom smørøyet først, med sukker og kanel, og så beskjærer man resten av grøten etterpå. Man mister fullstendig fokus fra den opprinnelige saken, og drar det skjødesløst ut til det ender opp i ingenting. De drukner i smeltet smør, og finner ikke den riktige innfallsvinkelen på debatten de ønsker så sterkt å skape. Hva kan grunnene til dette være?

            Jeg tror mange av dagens journalister er en del av et populistisk dukketeater der man ikke nødvendigvis vektlegger kunnskap og refleksjoner om konsekvensene publikasjonene deres bidrar til. Man blir nikkedukker til et marked basert på lettfattelig avisunderholdning, og viktigheten i de ”ekte” nyhetene forsvinner. Som journalist bør man jo alltid være kritisk, men også i stor grad åpen og objektiv. En skal vekke viktige spørsmål hos leseren eller seeren ved hjelp av en avisartikkel eller nyhetsinnslag på tv, men ikke være så vage at man ikke skjønner hva det dreier seg om. Slik er det altfor ofte i dagens aviser, og i debattprogram på tv.

            Ta for deg et debattprogram på for eksempel TV 2 en dag, legg merke til ordstyreren (eller programlederen om du vil), og du vil se at han fremstår som en opposisjonell deltaker i debatten, der han ubehøvlet leder oppmerksomheten inn mot sitt eget kritiske synspunkt. Siden avbryter han de utfordrede debattantenes argumenter slik at deres begrunnelser og synspunkt ikke når tilstrekkelig frem. Dette bidrar til en lite konstruktiv debatt, der man ikke evner å forstå begge budskap og danne seg et helhetlig inntrykk.

Videre kan man jo også diskutere om politikernes løfter er så løse som man får inntrykk av. En regjering har som oftest kun tre måneder på å gjennomføre sine løfter og erklæringer, og etter det omtales deres politikk som hasardiøse løftebrudd i medieverdenen. Det virker som om enkelte journalister er eksperter på å gjenspeile et kunnskapsløst samfunn gjennom seg selv. Et samfunn der man forventer at alle andre enn seg selv skal ta ansvar. Når andre har ansvar, blir det lettere å finne en syndebukk. Og det er utrolig at den syndebukken skal plukkes ut av uvitende mennesker.

            Hvilken standard bør pressen holde, både intellektuelt og kommersielt? Jeg mener pressen bør holde et høyt faglig nivå og formidle klare budskap til mottagerne. De må være mer bevisste på å være nettopp det verktøyet de er ment til. Skape balanse i samfunnet. Det de skal er å peke ut grove forskjeller, ikke å henge seg opp i småting som er uten betydning i den store sammenhengen. En sammenheng som svært få, og stadig færre ser. Det er nesten skammelig at det finnes så mange ureflekterte journalister i dag. Ytringsfriheten har en forferdelig skjebne i møte, dersom den misbrukes av den uintelligente pressen. Fornuften i mennesket forsvinner når media skaper en samfunnsgalskap som snart kan bli mer farlig enn andre galskaper.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende